P Å   G Å R D E N      
  F O R T E L L I N G E R      
  S P I L L      
  M U S I K K      
  M A T      
  V I S S T E   D U   A T …      
  H V A  S K J E R      
 
 
 
 
     
 
Eventyr
 En fjær som ble til syv høns
 Væren og grisen
 Hvorfor bjørnen er stubbrompet
 Bjørnen og reven
 Pannekaka
 Grisen og levemåten hans
 Reven som gjeter
 De tre bukkene bruse
 
Myter og sagn
Historier
 
 
 
Væren og grisen

Væren og grisen som skulle til skogs og bo for seg sjøl.

Det var en gang en vær som sto på en gjø-sti og skulle gjøre seg feit. Derfor levde han vel, og ble både mett og stinn av alt det som godt var. Rett som det var kom budeia og ga’n mer:
«et nå, vær! Du skal ikke være lenge her, – i morgen skal vi slakte deg,» sa hun.

« Det er et gammelt ord at kjerringråd skal ingen forsmå, og råd og drikk fins det for alt så nær som for døden. Men kanskje skal det bli råd for de også denne gangen,» tenkte væren med seg sjøl.
Så åt han tett, og da han var god og mett, stanga han ut døra og fór sin veg bort i grannegarden. Der gikk han til grisehuset, til en gris han var blitt så vel kjent med i marka, og sida hadde de støtt vært venner og forliket.
«God dag – og takk for sist,» sa væren til grisen.
«God dag — og sjøl takk for sist, sa væren til grisen.
«Veit du hvorfor du har det så godt, og de gjør og steller deg så vel? sa væren.
«Nei, nei,» sa grisen.
«Mange munner tømmer snart ei tønne, må vite De vil slakte deg og ete deg,» sa væren.
«Vil de det?» sa grisen«Signe maten når de har ett!» sa han.
«Vil du som jeg, farer vi bort i skogen, bygger hus og bor for oss sjøl. En sitter alltid best på sin eien benk,» sa væren.
Ja, det ville grisen også. «Det er fagnad i fint følgje,» sa han. Og så la de i veien.
Da de hadde fart et stykke, møtte de ei gås.
«God dag, godtfolk, og takk for sist, sa gåsa. «Hvor skal det folket hen, som farer så fort i dag?» sa hun.
«God dag igjen — og sjøl trakk for sist,» sa væren «Heime hadde vi det altfor vel, derfor vil vi til skogs og bo for oss sjøl. I eien heim er hver mann herre,» sa han.
«Ja, jeg har det også vel nok der jeg er,» sa gåsa. «Kunne jeg få være med, jg óg? Godt lag gjør stuttere dag,» sa hun.
«Med sladder og snadder bygger en hverken hus eller hytte,» sa grisen «Hva skulle du gjøre da?»
«Med råd og lempe kommer en kryp så langt som ei kjempe,» sa gåsa. «Jeg kan nappe mose og dytte i veggefara, så huset blir tett og vart.»
Ja, så skulle hun få lov å være med, for grisen ville gjerne ha det godt og varmt.
Da de hadde gått et stykke til – gåsa kunne ikke fare så fort hun – , så møtte de en hare, som kom hoppende ut av skogen.
«God dag, godtfolk, og takk for sist,» sa haren. «Hvor langt skal dere labbe i dag?» sa han.
«God dag igjen – og sjøl takk for sist,» sa væren. «Heime hadde vi det altfor vel, derfor vil vi til skogs og være for oss sjøl. Når borte er prøvd, er heime best,» sa han.
«Nå har jeg hus i hver busk, hus i hver busk, veit dere,» sa haren. »Men jeg har så ofte sagt om vinteren at lever jeg til sommeren, så bygger jeg meg et hus – så jeg mest kunne ha hug til å  være med og tømre opp et til sist, jeg òg,» sa han.
« Ja, skulle vi komme riktig i klemme, så måtte vi vel ta med deg til bikkje-skremme,» sa grisen, «for du kunne da ikke hjelpe oss å bygge på huset.»
«Den som i verda skal leve, får alltid noe å streve med,» sa haren. «Jeg har tenner til å gnage plugger med, og labber til å slå dem i veggen med, så jeg kan gjøre full rett for en tømmermann, – for «god redskap gjør godt arbeid,» sa mannen, han flådde merra med navaren,» sa haren.
Ja, så skulle han få lov til å være med å bygge på huset, _ det var ikke å spørre om det.
Da de kom et stykke lenger fram, møtte de en hane.
«God dag, god dag, godtfolk, og takk for sist,» sa hanen. «Hvor skal det folket fare hen i dag?» sa han.
«God dag igjen — og sjøl takk for sist,» sa væren. «Heime hadde vi det altfor vel, derfor skal vi til skogs å bygge oss hus og være for oss sjøl, – for den som ute skal bake, mister både kol og kake,» sa han.
«Ja, jeg har det vel nok der jeg er,» sa hanen, «Men bedre å bygge sitt eie bo enn sitte på fremmed pinne og glo, og heime er hane rikest,» sa han. «kunne jeg komme i sånt fint følge, skulle jeg også ha hug til å komme til skogs og bygge hus.»
«Ja flakse og gale, det hjelper til å smale. Men en kjeft på et skaft hogger ikke noe laft,» sa grisen. «Di kan da ikke hjelpe oss å bygge huset,» sa de.
«Det er ikke godt å stoppe der det hverken er hund eller toppe,» sa hanen. «Jeg er tidlig vaken og tidlig til å vekke.»
«Ja, morgenstund har gull i munn, La’n få være med! » sa grisen, – han var støtt den strieste storsoveren, han. «Søvnen er en stor tjuv. Han vil alltid stjele halve tida,» sa han.
Så for de til skogs i flokk og følge og bygde huset. Grisen hogg tømmer, og være kjørte det fram; haren var tømmermann, gnog plugger og hamra i vegger og tak; gåsa nappa mose og dytta i veggfara; hanen gol og passa på så de ike forsov seg  om morgenen. Og da huset var ferdig, og taket nevertekt og torvlagt, så levde de for seg sjøl og hadde det både godt og vel. « Det er  godt både i øst og vest, men enda er heimen best,» sa væren.
Men et stykke lenger borti skogen var det et gråbeinhi, som det bodde to gråtasser i. Da de fikk se det var kommet opp et nytt hus i grannelaget, ville de vite hva det var for folk de hadde fått til granner, for de tenkte som så: En god granne er bedre enn bror i fremmed land; og bedre er det å bo i ei god grend enn å være vide kjent.
Så ga den ene sg et ærend, gikk inn og ville låne varme til pipa si. med det samme han kom inn gjennom døra, klemte væren til’n, så han stupte på hodet borti peisen; grisen ttok til å hogge og bite, gåsa til å kvese og klype, hanen oppå hanebjelken til å gale og smale, og haren blei så reint forskremt at han fór både høgt og lågt og trampa og tråkka i alle kroker.
Langt om lenge kom ulven ut igjen.
«Nå, grendskap gjør kjennskap,» sa han som sto igjen utafor. «Du kom vel til paradis på sleitte marka, du som ble så lenge? _ Men hvordan gikk det med varmen, – du har hverken røyk eller pipe, ser jeg?» sa han.
«Ja det var en artig pipevarme og et artig selskap,» sa han som hadde vært inne. «Slikt folkeferd har jeg aldri vært ute for før. Men som en vil ha lagt til, så får en ære til, og ubedt gjest får uvant kost,» sa ulven. «Da jeg kom innafor døra, dreiv skomakeren til meg med lestesekken, så jeg rauk på hodet like fram i smieavlen. Der satt to smeder. De blåste og kveste med belgen og klypte og slo med gloende tenger, så de tok kjøttstykker ut av skrotten på meg. Skytteren, han fór og ramla og leitte etter børsa si, men lykka var at han ikke fant den. Og så satt det en oppunder taket og flaksa og gol:«Hekt kroken i’n, dra’n hit, dra’n hit!» skreik han. Men hadde han fått tak i meg, så hadde jeg visst aldri kommet levende ut.»

(Folkeeventyr)

 
 
  © 2005 Fylkesmannen i Vestfold, Landbruksavdelingen   -   Send en melding til Tommeliten?