P Å   G Å R D E N      
  F O R T E L L I N G E R      
  S P I L L      
  M U S I K K      
  M A T      
  V I S S T E   D U   A T …      
  H V A  S K J E R      
 
 
 
 
     
 
Eventyr
 En fjær som ble til syv høns
 Væren og grisen
 Hvorfor bjørnen er stubbrompet
 Bjørnen og reven
 Pannekaka
 Grisen og levemåten hans
 Reven som gjeter
 De tre bukkene bruse
 
Myter og sagn
Historier
 
 
 
Pannekaka
Pannekaka
Det var en gang ei kone som hadde sju sultne unger, og dem stekte hun pannekaker til. Det var råmelkskake. Den lå i panna og este seg tykk og god, og ungene sto omkring, og gamlefar satt og så på.
— Å, la meg få litt pannekake, mor mi, jeg er så sulten, sa den ene ungen
— Å, kjære deg, sa den andre.
— Å, kjære vene deg, sa den tredje.
— Å, kjære vene snille deg, sa den fjerde.
— Å, kjære vakre vene snille deg, sa den femte.
— Å, kjære vakre vene gode snille deg, sa den sjette.
— Å, kjære vakre vene gode snille søte, deg, sa den syvende.
— Og så bad de om pannekake alle sammen, den ene vakrere enn den andre, for de var så sultne og snille.
— Ja, barna mine, vent nå bare til den vender seg, sa moren. Til jeg får vendt den, skulle hun ha sagt. — Så skal dere få pannekake alle sammen. Se bare så tykk og velnøyd den ligger der.
— Da pannekaka hørte dette, ble den redd, og rett som det var, så snudde den seg av seg selv og ville ut av panna. Men den falt ned igjen på den andre siden. og da den hadde stekt seg litt på den også  ble den fastere i fisken, og så spratt den ut på gulvet og trillet av sted som et hjul ut gjennom døra og bortover veien.
— Hei da! Kjerringa etter med panna i den ene hånden og sleiva i den andre, det forteste hun kunne, og barna etter henne igjen, og gamlefar hinkende etter til slutt.
— Hei, vil du vente! Knip den, ta den, hei da! skrek de i munnen på hverandre og skulle ta den på spranget og fange den igjen. Men pannekaka trillet, og rett som det var, var den så langt unna at de ikke kunne se den, for pannekaka var flinkere til bens enn alle sammen.
— Da den hadde trillet en stund, så møtte den en mann,
—God dag, pannekake, sa mannen.
— God dag mann brann, sa pannekaka.
— Kjære mi pannekake, trill ikke så fort, vent litt og la meg få ete deg, sa mannen.
— Nå har jeg gått fra kone krone, gamlefaren og sju skrikerunger, så kan jeg vel gå fra deg mann brann, sa pannekaka og trillet og trillet til den møtte en høne.
— God dag, pannekake, sa høna.
— Goda dag, høne pøne, sa pannekaka.
— Kjære mi pannekaka, trill ikke så fort, vent litt og la meg få ete deg, sa høna
— Nå har jeg gått fra kone krone, gamlefaren og sju skrikerunger og mann brann, så kan jeg vel gå fra deg høne pøne, sa pannekaka og trillet som et hjul bortetter veien. Så møtte den en hane.
— God dag, pannekake, sa hanen
— Goda dag, hane pane, sa pannekaka.
— Kjære mi pannekaka, trill ikke så fort, vent litt og la meg få ete deg, sa hanen.
— Nå har jeg gått fra kone krone, gamlefaren og sju skrikerunger, mann brann og høne pøne, så kan jeg vel gå fra deg hane pane, sa pannekaka og gav seg til å trille det forteste den kunne. Da den hadde trillet en lang stund, møtte den en and.
— God dag, pannekake, sa anda.
— Goda dag, ande vande, sa pannekaka.
— Kjære mi pannekaka, trill ikke så fort, vent litt og la meg få ete deg, sa anda
— Nå har jeg gått fra kone krone, gamlefaren og sju skrikerunger, mann brann, høne pøne og hane pane, så kan jeg vel gå fra deg ande vande, sa pannekaka og tok til å trille det forteste den kunne. Da den hadde trillet en lang, lang stund, møtte den en gås.
— God dag, pannekake , sa gåsa.
— Goda dag, gåse våse, sa pannekaka.
— Kjære mi pannekaka, trill ikke så fort, vent litt og la meg få ete deg, sa anda
— Nå har jeg gått fra kone krone, gamlefaren og sju skrikerunger, mann brann, høne pøne, hane pane og ande vande, så kan jeg vel gå fra deg gåse våse, sa pannekaka og trillet avsted igjen. Da den hadde trillet enda en lang, lang stund, møtte den en gasse.
— God dag, pannekake , sa gassen.
— Goda dag, gasse vasse, sa pannekaka.
— Kjære mi pannekaka, trill ikke så fort, vent litt og la meg få ete deg, sa gassen
— Nå har jeg gått fra kone krone, gamlefaren og sju skrikerunger, mann brann, høne pøne, hane pane, ande vande og gåse våse, så kan jeg vel gå fra deg gasse vasse, sa pannekaka og tok til å trille det forteste den orket. Da den hadde trillet en lang, lang stund, møtte den en gris.
— God dag, pannekake, sa grisen.
— Goda dag, gylte grisesylte, sa pannekaka og ville bare trille videre med det samme.
— nei, vent litt, sa grisen. — Du trenger ikke bråfly slik, vi to kan da gå i ro og mak og slå følge over skogen, for det skal ikke være riktig trygt der, sa han.
— Det syntes pannekaka det kunne være noe i, og så slo de følge. Men da de hadde gått en stund, kom de til en bekk. Grisen fløt på flesket, det var ingen sak for den.
— Men pannekaka kom ikke over.
— Sett deg på trynet mitt, sa grisen, så skal jeg frakte deg over.
— Pannekaka gjorde som han sa.
— Nøff-nøff! sa grisen og tok pannekaka i en jafs. Og siden pannekaka ikke kom lenger, er ikke regla lenger heller.

(Folkeeventyr)
 
 
  © 2005 Fylkesmannen i Vestfold, Landbruksavdelingen   -   Send en melding til Tommeliten?